KRIGSMINNER FRA RØRA. Te føstsia. | ||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
RØRA UNDER HAKEKORSET 1940 - 1945.
Først på 1950 tallet ble, på oppdrag fra Røra Formannskap
samlet inn en god del dokumentasjon fra nevnte periode. Dokumentasjonen
ble overlevert til Røra formannskap 22. mars 1951. Les om Administrasjon her. Les om forsjellige hendelser her. Personlige fortellinger om soldater og andre her. Gårdbrukernes fortellinger her. RØRBYGGEN SOM SKJØI QUISLING.
Heile artikkel'n les du
hen. FLYKTNINGELOS MARTIN SELLI.
I Inderøy Museum- og Historielags Årbok for 2006 Eynni Idri, er det en lang artikkel basert på notater om og av Flyktningelos Martin Selli sine opplevelser under krigen. Hele artikkelen kan du lese som PDF-dokument her.
ET 70-ÅRS MINNE
Vinteren 1940 var spesiell på mange vis for en liten gutt på knappe 8 år. Det kom store mengder snø og det var kaldt. I januar kom det ny dreng her på gården og det var spennende å se hvilken kar dette var. Han kom fra nord og bodde på Helgeland og hva nå dette var for et land? Men etter tre uker her på gården ble denne drengen som hette Isak utkalt på vakttjeneste i Finnmark, nærmere bestemt oppe i Passvikdalen. Det var krig mellom Finland og Russland. Norge fikk forskjellig føling med denne krigen. De finske troppene ble presset over grensen til Norge, og vi måtte etter hvert fange opp disse soldatene, som etter hvert ble internert og sendt blant annet sørover og hit til Trøndelag. Drengen vår ble plassert der oppe og holdt vakt over disse finske soldatene. Like før jul i 1939 ble det sendt en bataljon fra Regiment 13 i Steinkjer. I denne bataljonen var det flere soldater som jeg kjente fra nærområdet vårt. Disse soldatene var en vaktstyrke i grensetraktene oppe ved Narvik.
Bestefaren min fortalte
meg om denne forferdelige krigen mellom Finland og Russland. Han
leste det som sto i avisene og det var spennende hvilket resultat
krigen skulle få.
Det var
fryktelig kaldt i områdene hvor krigen raste.
Det ble
anmodet om å sende varmt tøy til de finske soldatene.
Bestemoren
min hadde fått oppskrift på Her hjemme i Vådalen hadde min onkel Jens arbeid for min far med blant annet tømmerhogst. En dag i januar ble han innkommandert til Vaterholmen for å holde vakt over de finske soldatene som var tatt til fange. Krigen mellom Finland og Russland varte til cirka 15. mars 1940. Det er blitt fortalt at de finske fangene i Vaterholmen rømte etter hvert. De ville hjem for å forsvare hjem og folk. Det var mange i Verdalen som hjalp fangene med ski, klær og mat. Onkel Jens var hjemme her på permisjon og fortalte litt om folket han passet på. Det første de hadde gjort når fangene kom til Vaterholmen var å bygge opp badstue nede ved elven. Det er stor tradisjon i Finland for slik badstubading. De brukte elva i stedet for dusj. Freden i Finland kom i midten av mars 1940. Det ble fred med Russland og etter hvert har vi hørt om svært strenge betingelser hvor det finske folk blant annet måtte gi mye av sitt land og betale svært store krigserstatninger. Det var noe som varte i mange år. Det er og fortalt at hver familie i Finland hadde minst ett familiemedlem som var krigsskadd etter denne krigen mellom Finland og Russland. Det er mange krigsminner rundt på kjente plasser, blant annet på torget i Vasa i Finland. .' Når du går på barneskolen og hører svært begrenset nytt er det vanskelig å forstå. Vi hadde ikke radio i vår familie i 1940, men det ble sikkert lest om ting i avisene. Det var vanskelig å forstå alt som ble sagt og skrevet.
Jeg var på skolen 9.
april 1940 og da jeg kom hjem ut på dagen møtte moren min meg og
fortale om krigen som hadde brutt ut med Tyskland. Mor var svært
skremt og tungsinnet, og jeg skjønte at det var noe forferdelig på
gang. Her i vårt hjem kom det folk både fra Trondheim og andre
plasser. Det var
Den 10. april hadde det
kommet militært personell til nabogården Berg. På Berg bodde to godt
voksne søsken, Gustav og Bergitte Berg, de hadde og ei tjenestejente
som hette Klara Pedersen fra en heim i nabolaget.
Klara var
mye sammen med moren min og hun fortalte nytt rett som det var. Hun
fortalte om militært besøk på Det ble snakket mellom soldatene og folkene på gården - hva som ble sagt det husker jeg ikke. Lenger inn i bygda vår - ved Vollan skole hadde også soldater tatt seg kvarter den 9. april 1940. Det var faren min som kjørte melk på meieriet den 10. april 1940 som hadde snakket med vakter der om dette. Soldatene var elever fra befalskolen i Trondheim. De skulle videre nordover for å slutte seg til avdelinger nord for Steinkjer. Vi som skulle gå på skolen fikk plutselig fri på grunn av det som hadde skjedd. Skolen ble åpnet igjen utpå våren, det ble da blant annet ny lærer for oss. Vår tidligere lærer hadde reist fra bygda.
På Mære landbruksskole
ble det stelt i stand et lasarett, der sanitetskvinnene hadde
tjeneste. Likedan på Sund folkehøyskole ble det også opprettet et
lasarett, der blant annet doktor Kjølmoen hadde ansvaret.
Bilde fra Lasarettet på Sund. "Dusse" Lorås (Berlgjot
Østby) sitter på støtfangeren
på bilen med Røde-kors merket. Doktor Kjølmoen lengst til høyre. Bildet er tatt 17. mai, den dagen Doktor Per Kjølmoen hadde fødselsdag.
Berlgjot Østby, ei svært sprek Dame på 94 år, ble gift med Lærer Odd Lorås, mest kjent som "Dusse", var elev ved Sund Folkehøgskole i de dramatiske aprildagene, og hadde til alt overmål matematikk eksamen 9. april, isolert og uvitende om krigsutbruddet i Norge. Hennes opplevelser, nedskrevet i en alder av 92 år, kan du lese om her.
Vi forsetter Jon J. Vaadals berettning: Livet her på gården de første dagene av krigen preget de voksne sine tanker og liv mer enn oss barna. Enkelte familier i grenda bygde seg enkle boliger inne på skogen for de følte at de måtte ha et sted å flykte hvis det ble ufred der de bodde. Her i gården med mye folk og husdyr var det vanskelig å flytte. Vi ble hjemme. Det ble etter hvert stille etter veiene og jernbanen med sin trafikk så vi lite til. På Verdalsøra sprengte de militære jernbanebrua, men det var visst trafikk med ei motorvogn fra Steinkjer til Verdal. Far var på Steinkjer lørdagen før det ble bombet der. Han kom hjem og fortalte om de engelske soldatene han hadde møtt både på Sparbu og andre steder langs veien. Den 19. april 1940 kom det en avdeling engelske soldater til gården 0ver-Røskje. De tok seg kvarter på låven der. Det var tropper som skulle stoppe tysk fremrykning. Dagens eier, Jørgen Røskje, forteller at han og flere flyktet til Røfloa som er heimgården til moren hans. Søndag 21. april 1940.
Bror til faren min,
onkel Karl, bodde på en naboheim til oss. Han var sjuk og ble
utskrevet fra sykehuset på Levanger. De som var ansvarlige på
sykehuset måtte rydde så mye plass de kunne for at skadde folk fra
krigen som kunne komme skulle få hjelp.
Mandag den 22. april
1940
var jeg tidlig opp og tittet ut gjennom
kjøkkenvinduet og fikk se et fly som fløy over nabogården, Øver-Berg.
Flyet sendte ut røde lys og jeg fortalte far hva jeg hadde sett. Da
sa far at han skulle gå opp til naboen og diskutere om vi skulle
holde melka hjemme fra meieriet på Sparbu. For slik som situasjonen
var i grenda kunne vi separere melka og satte derfor ikke hest og
folk i fare. Når faren min skulle gå til nabogården ble
Snorre og far ble fort
klar over situasjonen og det ble svært utrivelig så vi skiltes der
og gikk heim. Far sa at jeg ikke fikk springe, men gå i vanlig gange
sammen med han. Da vi endelig hadde kommet hjem så vi soldatene
komme inn på gården til Gustav og Bergitte Berg. Det gikk ikke så
lenge så kom både Gustav og Bergitte til oss, det hadde kommet
fremmede soldater til dem og de snakket et språk de ikke forsto. Far
så at avdelingen gikk videre mot Røskje, og det er fortalt at det på
Røskjehaugen sto flere personer som var usikre på hva som skjedde.
De
diskuterte sikkert hva det var som kom langs storveien.
Bilde viser hvor en av granatene traff. Den eksploderte inne i stua og gjorde stor skade. Bilde er fra restaurering i senere tid, og Jon J. Vaadal forteller at det ble funnet granatsplinter under reustureringen. De engelske soldatene blir omsider nedkjempet og det er en engelsk soldat som blir tatt til fange. Kanskje han er såret? Det er en heim nede på Røskjeflata som heter Røskjemyra. Der er mannen i heimen veldig syk og har ikke anledning til å flykte. Det var heftig ild på husene i gården, men han levde over kampen som raste. I fjøset ble både ei ku og kvige skadd. Kua var død og kviga ble etter hvert slaktet for sine skader. Det var et stort tap for folket i heimen når slikt skjedde. Det er fortalt at mannen i Ytter-Smolan ga folkene i heimen ei ny ku. Mens kampen på Røskje var i gang ble de som møtte de første troppene veldig usikre. En dreng på Ner-Røskje hadde med hest og skulle til skogs og ordne med ved. Men i kampens hete sprang hesten nedover veien mot sjøen, han ble visst tatt vare på i Lorvikgrenda.
Ved Røskje var også en
av arbeidsfolka ved Sparbu meieri.
Han hadde
vært på jobb på meieriet, han hette Lornts Gjørv og bodde nede ved
Børgin. Han prøvde å rømme sørover etter storveien, tyskerne så at
han flyktet og skjøt mannen på veien. Han ble stygt skadd, men
berget livet.
Han ble
etter hvert fraktet til Sund
En tysk soldat stupte nede ved jernbanelinja, det var Otto Kempe som var født i 1919. Han ble gravlagt på Røskje, men senere flyttet til Havstein i Trondheim.
Etter hvert som de tyske
troppene fikk ryddet veien og fikk oversikt var det to engelske
soldater som hadde falt oppe ved Røskjeberget og det var en engelsk
soldat som ble tatt til fange.
Riflekule i boka "Haugtussa."
Da den engelske soldaten som
ble tatt til fange nektet å gå, fikk de tyske soldatene et problem. En
nabo her fortalte at han kom kjørende med bil fra Landbruksskolen på
Mære og skulle til lasarettet på Sund med sanitetsmateriell.
Tyskerne
kontrollerte bilen og sjåføren. Den engelske soldaten var fremdeles
vanskelig.
Far snakket om at de tyske
soldatene tok stoff for å bli i rett kamphumør.
Senere om
våren kom det tyske og østeriske tropper som bodde på gårdene i
Vådalsgrenda. Det var ca 20 mai 1940.
TAKK til Jon J. Vaadal som lar
Rørsias lesere ta del i sine opplevelser.
Gefreiter er en militær grad i den tyskspråklige verden, Sveits,
Tyskland og Østerrike. Graden er den lavest graden som en ordinær soldat
kan bli forfremmet til. DETTE STÅR Å LESE I EYNNI IDRI FRA 1995. Etter krigen sette Røra formannskap ned ei nemnd som skulle prøve å samle ein del stoff om krigstida på Røra. Olaf Berg, Sefanias Loraas og Asmund Solberg gjorde eit godt arbeid med å hente inn opplysningar i bygda. Dei leverte det innsamla stoffet frå seg til formannskapet 22.miars 1951. Da hadde dei i lang tid prøvd å få tak i opplysningar om heimefrontarbeidet og den hjelpa til rømlingar som var gitt der, utan å lykkast. I samband med markeringa av 50 år sidan frigjeringa, no i vår, fekk skriftnemnda for Årboka overlevert ein del av dette minnestoffet. Vi har redigert artiklane med mild hand, så derfor vil det finnast noen «overlappingar» . Svein Kvistad
Røra under hakekorset. Året var 1940, april var måneden, og det var kvelden den 8. april kl. 19. då ble det meldt at: «en fiendtlig eskorte har passert Skagerrak», og målet var NORGE. Flere Rørbygger hørte denne melding, og uhyggen spredte seg. Det var forvirring og misforståelser ang. mobilisering, flere møtte, men ble dimittert for så å bli innkalt på nytt møtested var nedre Salberg. Der var depot og samlingsplass. Og innkvartering ble ordnet der på gården og gårdene omkring. Etter ordre fra Trøndelag Dragonregiment skulle alt materiell sendes til Sunnan. Alle lastebiler i omegn ble rekvirert til transport. På Steinkjer var 2. bataljon l. R. 3 møtt frem 5. april for å avløse l. bataljon. De ble den 9. april dirigert sørover, og ved 18-tida den 9. april kom de til Røra. Natten mellom 9,og 1O.april befant disse seg i stasjonsornrådet på Røra sentrum. Det var biler, hester med vogner, soldater med våpen, iblandet sivile, og stemningen ble etter hvert mer og mer alvorlig. Det ble meldt at et tysk krigsfartøy hadde gått inn Trondheimsfjorden. 2. bataljon trakk seg så nordover igjen for å bevokte traktene nord for Steinkjer. Folket på Røra var forvirra og redde. Torsdag morgen den 1l. april kom ei misforstått melding om at bygda skulle evakueres. Folk pakka og venta på bekreftende beskjed. Noen av de som følte seg mest utsatt rakk: og forlate heimene sine. De flytta til plasser lengre unna veg og bebyggelse.
Undervisninga
på skolen
holdt opp fra 9. april.
Skolestyrer Grande var i denne tida sjuk, og kom heim fra undersøking i
Trondheim
og
rett opp i kaoset rundt 9. april,
Han og familien flytta til Stein og
seinere til
Raufloa.
Der døde Grande den 7.
mai. På butikkene fanst mest ikke kunder den 9. april. I denne tida leverte folk egg og smør og fekk varer igjen. Dette vart det slutt med. Det vart oppretta forsyningsnemd. Det vart fort varemangel, for det var uråd og få inn nye varer. Butikkene forsøkte å rasjonere varene. Berget's snekkerifabrikk slutta produksjonen 9. april og holdt stengt i 7 veker. Senere ble det laga dører, vindu og trapper til reising av brakker på Steinkjer. Og det ble også laga dører og skap til tyskere ved Kirknesvåg sagbruk. Etter dette starta Berget produksjon av tresko og trebotningar.
Hylla Kalkverk
hadde en del stans
i produksjonen
i mai
og
juni 1940,
men
fra 23-6 var
det full
drift
resten
av krigen.
Etter hvert tok det til å komme flere tyskere til Røra som tiltvang seg innkvartering. Det budde tyskere på skolen, på bedehuset, på folkets hus, på meieri salen, (Trønderfrukt). Innover Lensmyra var det plassert hester i torvhusa. Tyskere som hadde ansvar for disse hestene var plassert tildels hos private.
På Østerenget
budde 2
underoffiserer
fra først
på juni
1940
og ei
god
stund utover sommeren.
En del engelskmenn hadde også husrom så tidlig som i april, før tilbaketrekkinga. Bl.a på gården til Henrik Austad i Utgarden. Men den 8. juni var det tyskerne som invaderte gården med hester og soldater. Det skifta mannskap flere gonger og de som kom i juli rigga opp feltkjøkken og laga mat til ca. 200 mann som var plasserte utover i bygda. Maten vart henta eller bringt. Sist i september var det siste laget som kom til Utgarden.
I
Østgarden kom det to
mann
og
bebudet innkvartering av
soldater
og ikke
minst hester.
De kasta
ut
alt
som
fantes
i vognbu, stall
og
høybu og
rydda rom
til 23 hester,
og folka plasserte seg
i
alle
ledige rom j huset.
Disse reiste
etter
4 døgn.
Men
senere kom
flere
av disse
tilbake,
ca 50 mann
på returen.
Disse tok
bl.
a.
stabburet.
To østerrikere som kom
litt etter fikk
ligge
pågulvet
i stua
hos Ole
Hellberg
som
den
tid losjerte
hos
Anna Sakshaug
i Østgarden,
alle rom
var
opptatt.
Men soldatene
var stort sett vanlige mennesker
som
var
beordret
til krigen,
og de
fleste oppførte
seg
pent
overfor
privatfoJk. I
denne perioden
ble det tatt
for til
hestene på gårdene
rundt
omkring. På Hellbergsgårdane var det både hester, soldater og befal i 2 perioder sommeren 1 940. Og her var det i tillegg flere biler, og det ble bygget garasje på Øvre Helberg, Garasjen reiv de når de drog av gårde siste gangen. På Nordberg kom en østerriksk gutt på 24 år og skulle ordna til stallrom for hestene. Han var bondegutt fra Tyrol og en snill og godslig kar. Der vart inn-kvartert 55 hester og 64 mann. Disse karene var godslig og i godt humør for de meinte krigen var over til hausten ! Etter at disse reiste kom det en ny tropp med kanoner og anna krigsmatriell som de monterte på gårdsplassen. Denne gongen var det 50 mann og 40 hester. Det var for det meste tyskere og med dem fulgte det mye meir bråk og uro. Denne troppen var beordra til Hammerfest, og karene var i trist humør da de reiste. Seinere kom den første troppen tilbake, de hjelpte til med onna på gården, men midt i potetonna fekk de bud om å reise til Oslo. Seinere vart de sendt nordover og Håkon Austad har fått vite at 2 av disse østerrikerne gikk ned med «Prinsesse Ragnhild» . I Nordgarden budde et kompani med 44 hester og 30 mann i 3 veker fra 17. juni 1940. 7. juli kom et tilsvarende og ble i 4 dager. 12 hester og ca 30 mann kom 15. september og ble i 10 dager. Dette var en blanding av østerrikere, tyskere og italienske tyrolere. I Koa kom tyskerne og ville slå seg ned, men da de fikk fortalt at det skulle det være begravelse etter mannen på gården, Johan Koa, så venta de til etter begravelsen med å komme. Men i midten av juni kom ca 30 mann som budde på låven, og 30 hester som vart plassert i uthusa. Sjefen for avd. budde i hovedlåna. Dette var østerrikere. Seinere kom det tyskere og her krevde en løytnant oppredd seng med prima utstyr i hovedlåna. Dette var heller «morske» karer! Koa låg laglig til så her kom flere ganger tyskere og krevde overnatting. På Nord-Salberg kom det allerede i mai 1940 ca 150 mann med hester og slo seg til i 3 døgn. Senere ble det også der samme mønster med soldater og hester i juni og ny innkvartering i september da tyskerne var på veg sørover. Her på gården måtte de også huse et kompani i 1942, som hadde manøver. Og våren 1945 bodde en marineoffiser (foruten skute!) her, han ble til etter freden ca 15. mai.
På
Øvre SaIberg
budde det hestepassere.
12 mann
og 14
hester
sommeren
1940.
troppen var det mange
studenter. 22. til 25.
mai
låg en tropp på
låven. Bernt Holtan prøvde
først å nekte,
han ville ikke ha
folk på låven pga.
brannfaren.
Igjen vart Holtan
truga
med revolveren. Det var
vanskelig å kommunisere
da et fåtall nordmenn kunne På Hammer gård var det 8 mann og 4 hester ei stund i mai 1940. Seinere forsøkte de og ta seg til rette på loftsrom i hovedbygget med å bære halm oppå lofta til ligge underlag, men dette vart stoppa. Kalkverksbestyrer Per N. Følstad snakka godt tysk og klarte å avverge dette. Seinere ble det også henvendelser, men de gikk fri. 70 mann og ca like mange hester var innlosjert på Følstad gård i 2 perioder sommeren 1940. I september kom et nytt kompani og ble værende til 10. oktober. I Magne Ertzgaards notater står at «på deres oppførsel var intet å bemerke.» I april 1944 kom 5 mann og 12 hester, disse ble til ca. 14 dager etter invasjonen av Frankrike. På Steinstad østre hos Anton Indgul var det tyskere i 3 perioder sommeren 1940. Første periode 4 befal som innrettet seg med kontor i 1. etg og tok seg oppholdsrom i 2 etg. Så ble det opprettet sykestue den andre gangen. Fullt opp av sanitetsmatriell og 2 sanitets korporaler. Det ble fortatt doktorundersøkelse av soldater flere ganger. Så var det systue med skredder-korporal samt snekkerstue med 4 mann i daglig arbeide. Disse beslagla 5 rom i hovedbygget, og oppholdet varte i 8 uker. Til sist kom de som først hadde vært innkvartert tilbake fra Snåsa og ble til slutten av september. (27. juli til 10. september 1940.) Også i private heimer ble det rekvirert husrom. Hos Sivert Kirknes, Heggli bodde 2 tyske befal i en periode juni 1940. I Åsheimen hos Johan B. Salberg bodde også 2 befal, det var østerrikere, og de ble der ca. 3 veker i juni. Og hos Laura Brandsegg bodde en østerriksk offiser. Han kom 29.mai og var til 6. juli. Han var katolikk og religiøs, og en meget sympatisk type iflg. handskrevne notat. I slakterbua (hos Marius Lunnan?) hadde tyskerne laget verksted for å reparere saler, sko o.l. På Trønderfrukt vart det planlagt lasarett med 13 til 20 senger. Det vart innkjøpt underklede, lerret og ordna med forbindingssaker. Veka mellom 14.-21. april var det døgnvakt. Det kom inn en pasient som senere ble overflyttet til Sund Folhehøgskule, der det var sykestue. På Hylla var det feltkjøkken og utdeling av post ved husa hos G. Bye våren 1940. På låven hos Johs. Følstad (Vini) var det innkvartering. Hos S. B. Høe bodde 2 tyskere. Einar J. Austad måtte husa tyskere i 2 perioder, først 2 mann senere 7 mann. Hos Ivar Ertzgaard, Petter Bragstad, Lars Austad, Karl Letnes, og Johan Lund bodde det også tyskere dette året. Senere i krigsdagene var det også flere familier som måtte gi rom for tyskere. I 1943, om sommeren, forsøkte 3 offiserer og rigge til radiostasjon i Stein, men det gikk ikke. Radioforholdene var for dårlig. I perioden 14.9. -43 til 5.7. -44 var det en tysk teknisk avd. på Røra. Hos Laura Vist var det tyskere i hele huset. Laura sjølv var borte på arbeid. Hos Marius Vik hadde fam. Vik berre rådighet over kjøkkenet i 1. etg. Resten disponerte tyskerne. I lærerboligen bodde sjefen for avd., han hadde okkupert 2 rom i 2. etg. Han var mye på reise, så romma sto en del tomme for folk. Fra 1 5. mars -44 vart det rekvirert rom for 2 vaskepiker i lærerboligen. Disse hadde før budd hos Ole Grande (Grandvik). Avd. reiste 5. juli 1944 og pikene dagen etter. Denne tekniske avdelingen benyttet storsalen og scenen på Folkets hus til lager av radioer, felttelefon er osv., og garderoben var vaktrom. På Bedehuset var oppholdsrom og matsal. Det skorta på sysselsetting til denne avd., og de ble aktivisert med å grave ved bedehuset, og i Loråsdalen ble det gravd til en garasje i leirrnelen, men arbeidet gikk smått. Det var nå en dyster stemning blant tyskerne. På Jensvoll hos Marius Lunnan budde det i 1944 ei tid en tysker som tok imot og sorterte (kontrollerte) potet som skulle til tyskerne.
Vinteren
1944 - 45
var
det en
del
sabotasje
på
jernbanen,
og
det
ble
skjerpet
vakthold.
Disse vaktene
ble
innkvartert
hos folk
nær
jernbanelinja.
Såleis
budde
8 mann
på
jernbanestasjonen
i Godshusbygget.
Hos Ole Berget vart det rekvirert rom til 2 tyske kontorvakter på Røra jernbanestasjon. Våren 1945 kom en flokk litauere og ble innkvartert på Bedehuset. Sjefen budde på Nord-Salberg. Denne flokken hogg ved i Koamarka. Og det holdt de på med til dagen etter kapitulasjonen. Røra var egentlig en rolig plett under krigen, men en ser her at det var en del ting som viser at helt uberørt var ikke folket og bygda.
Ei
soge
frå okkupasjonstida.
John Følstad
Små trekk
og
oplevelser
under
krigsdeltagelse
i Trøndelag
1940. For tilfelle mobilisering i 1940 hadde jeg ordre «hurtigst mulig» aa møte paa Steinkjersannan for aa tjenestegjøre som ehef for en vaktavdeling. Den 10. april som var første obiliseringsdag, ruslet jeg nedover mot stasjonen for om mulig aa komme med tog til Steinkjer. Jeg var da saa heldig at kjøpmann Alfred Finstad, som hadde skysset ehefen for 2. bataljon fremover til Aasen, kom bilende paa tur til Steinkjer og tok meg med til møteplassen, hvortil jeg kom ganske tidlig paa dagen. Var antagelig en av de første som meldte seg paa regimentskontoret. Noen bestemt ordre fik jeg ikke, men skulde melde meg for oberstløytnant Solberg, som sammen med fanejunker Strand hadde fått til oppgave aa ta imot de møtende soldater, for aa kontrollere om deres ordre lød paa fremmøte «hurtigst mulig» eller «efter nærmere ordre». De som først skulle møte paa nærmere ordre ble sendt hjem, og noen nærmere ordre kom imildertid ikke, og således blev endel, som ellers ville vært med, gaaende hjemme. Uten aa avvente noen nærmere ordre egynte vi aa utlevere beklædning, utrustning, gevær og ammunisjon til det personell som skulde oppsettes. Den 11. fortsatte vi utleveringen; men utpaa dagen blev vi oppmerksom paa et tysk krigsskip, som laa ved iskanten utenfor Stornesøra i Beitstadfjorden.
Et norsk
marinefly
kretset
en tid over
Steinkjer
og gik
tilslutt
ned i det
isfrie
elveløp
ved
Steinkjer.
Dette
fly
hadde
nok ordre
med
til regimentet
fra
Hærens
overkomando,
for
plutselig
begynte
lastebiler
aa
kjøre
op
ved depoene
med
ordre
om hurtigst
mulig aa
kjøre
regimentets
beholdninger
til Kvam
og
Snåsa.
Bilene
kjørte
iveg
og losset
av sakene
vesentlig
paa
de
meterhøie
brøyteskavlell
samt
i enkelte
uthus
og sornmerfjøs
som laa
helt
inntil hovedveien.
Paa
grunn av snømengde
var
det helt umulig
aa komme
utenfor
hovedveien med bil.
Ut paa kvelden
maatte
vi slenge oss med lastebilene,
og
kom til Kvam foramlingshus,
hvor vi
overnattet.
Ved mobilisering
skal
jo
personell
holde seg
med proviant de 3 første
døgn,
men under de ekstra
forhold
som
oppsto ved denne evakuering,
var
det
nesten
ingen som fikk
tid til aa
ordne
seg
med mat.
Vi maatte
da
uten
videre
angripe
hermetikkbeholdningen
vi
hadde med. Bygdens
folk
møtte
også opp
og ordnet
med kaffe og endel
brød
varer.
Halm ble
også
tilkjørt,
saa
det
var
da
noe og
ligge
paa.
For oss som hadde med materiellet aa gjøre ble oppgaven nu aa faa sammen i hus det materiell som laa strødd langs hovedveien paa en strekning av vel 3 mil. Heldigvis fikk vi pent oppholdsveir saa beholdningene kom noenlunde vel i hus; men det var et svært strev aa finne de saker som trengtes, da alt var lastet paa bilene nærmest paa slump. Det hendte ofte at saker som ble rekvirert og skulle brukes paa Snaasa maatte graves frem i beholdningene nede i Felling og omvendt. Den første uke var jeg paa farten nesten baade dag og natt, men det gikk ganske bra, for jeg hadde en shauffør med personbil til min raadighet. Etter hvert stillnet det litt av med verste strevet, men nu begynte rygtene aa svirre. Engelske og franske tropper var kommet, og fremrykkningen var planlagt. Tyske fly passerte, først i stor høyde, senere lavere og lavere saa de saavidt strøk over hustakene, Flyene ble særlig nærgaaende etter at en tropp franske soldater hadde passert vårt forlegningsomraade forat vore soldater skulde merke seg deres uniform saa de ikke tok dem for tyskere. Flyene begynte etterhvert aa avfyre noen skudd i forbifarten uten at noen ble truffet, men vi begynte etterhvert aa søke skjul naar flyalarmen gikk. En dag hadde vi flyalarm 18 ganger. Den l. mai slapp tyskerne en bombe omtrent 100 meter fra der hvor vi var stukket inn. Bombingen foraarsaket ingen annen skade enn at et spenn telefontråder ble helt avkappet. Det kom etterhvert en del frivillige og meldte seg til tjeneste, bl.a. en svenske fra Østersund. Han hadde vært med i krigen i Finnland og nu vilde han være med her. Han hadde gått på ski hele den lange veien. Og samme dagen han kom meldte han seg frivillig til aa gaa paa vakt om natten. Dajeg et par dager senere traff han, sa han: «Si meg er dettane krig?» Så kom budskapet om at engelske og franske tropper hadde forlatt landet, og at tyske tropper var paa vei fra Namsos og over Grong mot Snaasa. Ja, da sto vi der med tyskere praktisk talt baade i rygg og front, og flyene kretsede over oss. Avdelingen hadde meget lite av ammunisjon og med de stengte tilførsler vilde det ogsaa blive meget vanskelig med mat. Det skal siges til sivilbefolkningens ros, at de møtte oss paa en meget hjelpsom og grei maate. Resultatet av de opptatte forhandlinger med tyskerne er kjendt, men det var ikke noen særlig stemning blant oss, da en svært saa bister tysk kaptein kom og gav ordre om avmarsh til Steinkjer. Behandlingen i fangeleiren var det intet særlig aa klage paa, naar unntas at maten var noe knapt tildelt. Dette bedret seg meget snart for oss som snart fikk besøk hjemmefra. Tyskerne hadde rumstert stygt i leiren. Haandkufferter og andre civile saker, som var etterlatt i leiren, var blitt krigsbytte og mange mistet sine klær og andre verdifulle ting. Den 15. mai begynte enkelte aa faa reise hjem. Det var folk som hadde med lysverk, post, telegraf og telefon aa gjøre. Den 16. mai fikk jeg fri, antagelig paa grunn av alder. En tysk offiser vilde høre hvor gammel jeg var, og da han fikk høre at jeg var 68 aar, ristet han paa hodet og noterte noe paa en lapp. Av aar var jeg antagelig den eldste i avdelingen. Min deltagelse i disse hendinger hadde selvsagt ikke noen som helst betydning, men jeg er glad over at jeg efterkom den sidste militære ordre jeg fik, og søkte aa utføre tjenesten efter bedste evne. Sefanias Loraas.
Steinar, barnebarn av Sefenias, forteller at det kom opplysninger om at Sefenis satt i fangeleir på Snåsa. Sverre (FaR) og Odd Lorås tok da ut på skitur, om Skjekra, til Snåsa. Når de kom fram var Sefenias løslatt og heime på Røra. Sefenias hadde graden Fanejunker.
Innkalling. Den 5 januar 1940 vart Kåre Sjøvold, Ludvik Lunnan, G. Nordberg, Jens Holtan Per Mentsen, Ola Austad, John Roel og jeg fra Røra innkalt til Steinkjer. Vi skulle da til Narvik på nøytralitetsvakt. Det var en bataljon med major Spjellnes som sjef, Kompanisjef kaptein Brønstad, nestkommanderende løytnant Hegge, troppførere Utnes og Fetten. Reiste fra Steinkjer den 10. januar med båt til Narvik. En del av bataljonen var i byen, og resten på Elvegårdsmoen ca. 2 mil fra Narvik. Vi hadde da vakt og vinterøvelser. Om kvelden den 8. april fikk vi ordre til å ladde alle magasiner til m.g. og siden stille opp med feltmessig utstyr. Major Spjellnes fortalte da at utenlandske krigsskip var utenfor kysten, og at vi skulle til Narvik. Noen fikk da ordre om å være igjen og laste på biler ammunisjon og annet som skulle være med. Resten skulle marsjere på ski til Argasvi(?). Og da vi kom til byen i 4-tida om morgenen begynte det med skyting fra hamna. Det var da «Eidsvold» og «Norge» vart senket. Da vi kom til skolebygningen, vart det oppstilling, og da fortalte major Spjellnes at tyskerne var kommet til byen. Vi fikk da ordre om å ta skytestillinger i gatene og vente på nærmere ordre, men da vi hadde tatt oss stillinger, fikk vi se tyske soldater som lå både foran oss og bak oss. Det kom en soldat med melding om at vi skulle komme tilbake til skolebygningen, og der var det en mengde tyske soldater. Major Spjellnes ga da ordre om at vi skulle stille på en rekke og marsjere etter han. Alle som hørte ordren stillte opp, og med majoren i teten begynte vi å gå nedover gaten mot jernbane-stasjonen. Det var noen tyskere som forsøkte å stanse oss, men vi fortsatte på en sti som går rundt stasjonen, og kom pa jernbanelinja utenfor byen. Vi var da ca. 200 mann. Det var noen tyskere som kom etter og ropte «Holt», men vi fortsatte i raskt tempo oppetter Ofotbanen. Om kvelden kom vi til Hunndalen stasjon, der fikk vi overnatte. Tidlig neste morgen kom det melding om at et tysk troppetog var på veg etter oss. Det sto et tog med kisvogner på stasjonen, og vi fikk ordre om å gå opp i dem, og så bar det til Bjørnefjell. Der er det en stor jernbanebru som går over en dal. Toget stoppet på den andre siden og vi begynte å sperre brua med store stokker som vi fant i en tunnel like ved, siden tok vi skytestillinger mot brua. Derfra kunne vi se nedover til Hunndalen st. Og det tyske troppetoget som kom etter oss stanset der, men kom foreløbig ikke lenger. Vi forbedret våre stillinger og grov oss snehuler som vi var i, og så hadde vi vakt og patruljer.
Det
var
ingen
som
hadde
ski,
for
de vart
igjen
i Narvik,
men
det
gikk
ikke
lenge
før vi
fikk
både
ski,
litt mat
og
ammunisjon
fra Sverige. For å unngå angrep bakfra av tyske soldater som var på Elvegårdsrnoen, vart vi trekt tilbake til Bjørnefiell st. og turisthotell, men først vart jernbanebrua sprengt. Vi hadde ingen særlig føling med fienden, kunne se dem når vi var ute og patruljerte, men det kom ikke til noen kamp. Men den 15. april vart en av våre soldater skutt. Det var soldat Kattmo fra Overhalla. Han og to andre skulle avløse en patrulje. De møtte en del tyskere, Kattmo kastet seg ned for å skyte, men fikk en kule i hodet og døde straks. Den andre vart tatt til fange, men den tredje klarte å komme seg tilbake.
Om morgenen
den
16.
april
begynte
tyskerne
å angripe
oss.
De snek seg
langs
jernbanelinja,
bak
snøskjermene
som
sto
der.
De skaut
mot stasjonen
og hotellet.
Vi låg
da
inne ved
vinduene.
Det
vart
uttatt 6 mann,
og vi skulle
prøve
å komme
oss ut og
over
jernbanelinja,
skulle
da angripe
fienden
bakfra,
og det
gikk
bra.
Vi kom oss
over
linja
på en
høyde
bak tyskerne.
Nu hadde
de ild både
foran
og bak.
Og
det
gikk
ikke lenge
før de
trakk
seg tilbake
i en tunnel.
Det var 6 mann av våre som falt og noen ble såret. Vi som kom over til Sverige ble avvæpnet og internert. Vi var der ca. 3 måneder og kom heim til Norge den 27. juli 1940. Soldat nr. 25013. Nils Westrum, Røra
Kommentar i Gjesteboka:
TAKK Knut.
I fangenskap.
Kalkverksarbeidar
Marius Roel.].
22-12-1895.
Ein
laurdagskveld
sist
i juli
1943 rømde Hallbjørn
Roel og
Trygve
Stubbe
frå Hylla
over
Volhaugen,
Leksdalsvatnet
og Vera
til Sverige. Då gutane ikkje kom heim over helga, byrja dei å leggja merke til ymse: Hallbjørn hadde t.d. ikkje byta klede, men teki ombyttet med seg. Likeeins var gullringen etter mora borte. Faren venta til onsdag med å melda frå. Då meldte han, så ikkje kalkverket skulle bli nøydt til å gjera det. Då M. Roel kom heim frå lensmannen, hadde det komi brev frå Hallbjørn, postlagt i Verdal, der han takka for opphaldet. Brevet var stila som om det var uvenskap heime. Det måtte då vera for å dekkja faren. Lensmannen kom same kvelden og beslagla eignelutene til Hallbjørn Roel (ein sykkel) etter nokre dagar kom han att og beslagla all eigedomen hos M. Roel. 10. august ved middag kom lensmannen og arresterte M. Roel. Han venta medan M. Roel åt og bytta om. Så køyrde dei om kalkverket og meldte ifrå, og om butikken der Roel fekk kjøpa tobakk, og så bar det innover til Steinkjer.
Der
vart
han
fråteken
alt
og sett
i fangerom.
Dei vart
to
ilag.
Den
andre
heitte
Martin
Hofstad
og var
frå
Malm.
Han
var og arrestert
av
same grunn. Dei
vart
på
Steinkjer
eit
døgn.
Så gjekk
turen
til
Trondheim.
Politimannen
som følgde
var
så rimeleg
at
Roel
fekk gå
ut
på Røra
stasjon for å senda ei helsing
heim.
Frå VolJan bar det ein fredag kveld med transport til Mo i Rana. Dei vart ståande på Trondheim stasjon i allefall i 4 timar medan toget vart ordna. Sivilfolket trengte mykje på for dei såg kjende mellom fangane. Det vart då truga gjennom høgtalar at dei sivile risikerte å bli teken med dersom dei ikkje drog seg bort. Her lukkast det Roel å få senda ei helsing til nokre kjende i byen om kva lei det bar. På toget var det trongt, dei var 40 mann på ei vogn. Dørene vart stengde utvendig. Mange vart sjuke. Vogna var fæl då dei kom til Steinkjer. 4 mann vart då sette til å fli vogna. På Jørstad vart 3 som var arresterte som gislar, ropte over til vaktvogna. (Roel og 2 til). På Grong var det mat. Om kvelden kom dei til Mosjøen. Der fekk dei suppe boren ut på stasjonstomta. Det var mørkt, og Roel angra somtid seinare at han ikkje rømde der. Dei fekk no nytt tog til Mo. Alle kom i personvogn, så denne delen av reisa gjekk bra. I Mo vart dei førde bort i nokre «russerbrakker» og fekk «bunkerssuppe» (kål, og mest vatn). Russer-brakker er nærmast telt laga av finerplater. Om morgonen kl. 6 var det mat att, 1/3 stomp, litt smør og surrogatkaffi. Under måltidet vart det oppbrot for å gå på buss til Bodø. Roel smidde eit hol i stompen, smette smørgrandet inni og tok alt med seg. På Saltfjellet vart det rast, der kom nista vel med. I Bodø sto dei lenge og venta før dei fekk rom. Så vart det ein 1/3 stomp og ein sardinboks til manns. Det vart framsett surrogatkaffi i dunkar på 12-15 liter, men ingen koppar å drikka av og ingen kniver. Fleire var då borte på ein raskdunge og fann tome blikkboks ar som dei nytta til kaffikoppar. Her i Bodø var dei overflytta til organisation Todt (O.T.) Lærar Årset, pastor Skjåstad m. fl. allierte seg med ei vakt så dei fekk gå ut om kveldane. Frå ein bakar fekk dei på denne måten 50 brød for veka i lengre tid. Bakaren og kona vart til slutt arresterte for manko på brødmerker, Heile greia vart til slutt spolert da eit par fangar drakk seg full ei natt dei var ute. Roel fekk under opphaldet i Bodø 3 kjevedaskar med flat hand på grunn av eit mistak han vart for. Dei arbeidde i leiren med brakker og anna. Var i Bodø kanskje 2 mnd. Dei vart så flytta til Straumøya utafor Saltstraumen.
I dette
laget
var
dei
90 mann
det
meste.
Seinare
kom
det
eit
anna
lag
med
norske
fangar.
Dei
sorterte
under
botsfengslet.
Dei kom mykje
seinare.
Dei
fekk
ikkje
ha
noko
samband
med
kvarandre.
Verste
plaga
på
Straumøya
var
flinaden
og maten.
Det
var
fælt
med lus
og skitt.
Ei
vassbøtte
og 3
vaskefat
på
12
mann.
Roel
m.
fl.
var
på Rønvik
asyl for
avlusing
3 gonger på
denne
tida. Sivilfolket på Straurnøya var svært staute mot fangane.
12.
november
1944
fekk
Roel
høyra
at han
skulle
bli
fri.
Dei
var
då
ikkje
så
svært mange
att
på
Straumøya.
O.T.
var
ferdig
med arbeidet
der.
Om morgonen
kl.
6 skulle
dei
ut dei
som
fekk
fri. Roel fekk
papir
på
at han
skulle
vera
troppsførar
for
3 mann
til
Bodø.
Han
tok og
med
ein
bunke
brev frå
botsfangar
som
han
smugla
ut.
På SD-kontoret
i Bodø
hadde
dei
ikkje
tid
til
å ekspedera
dei
pga.
politirassia
i Bodø.
Dei
måtte
koma att
kl.
6 om
kvelden.
Då
fekk
dei friplasspapir.
Med
hurtigruta
fekk
dei ikkje
koma.
Båten
var rekvirert
for S.D.
Men ein av dei
frigjevne,
skipskaptein
Hurlen,
vart
beden
til
overingeniøren
for
Dei reiste frå Straumøya kl. 6 onsdag morgon og torsdag kl. 2 frå Bodø med bussen. Dei låg 2-3 timar i ei brakke i Mo i Rana. Roel var heime kl. 5 fredag ettermiddag. Ei tid etter at han kom heim fekk han ei stor pengegåve frå arbeidskameratane ved kalkverket.
SENKINGEN AV P/S NORGE.
Reidar
Austad. Reidar Austad var med dei første som miste livet under krigshandlingane i 1940. Han var matros på panserskipet «Norge» og var med då skipet vart torpedert på hamna i Narvik i grålysinga om morgonen den 9. april. Han hadde nett vori heime på permisjon. Berre eit par dagar før overfallet kom han nord til Narvik att og mønstra på. Han vart 21 år gamal. Trass den unge alderen hadde han nått og sjå ikkje så lite av verda. Etter folkeskolen kom han inn på skoleskipet «Tordenskjold» av Trondheim. Han var då 18 år gamal. Læretida var 4 månader. Etterpå bar det ut på langfart. Først var han med «Silja» av Langesund og fekk vitja Nord-Afrika, Frankrike og England. Seinare kom han over på Oslobåten «Skryrn». Denne gjekk på nord Russland (Arkangelsk og fleire hamner), Svalbard, England og Mellomhavet, seinare og på vedtkysten av Afrika (Selegal). Om Nederland, Nord Frankrike og England kom Reidar heim og mønstra av våren 1939. Han vart heime denne sumaren og hjelpte til m.a. med reparasjon av husa. Han hadde no nått vernepliktsalderen og om hausten vart han innkalla til Horten. Etter rekruttskolen fekk han nøytralitetsvakt, og så kom 9. april. Reidar var son åt kalkverksarbeider og småbruker Iver K. Austad, Røra. (Iver har heimen «Melen».) Han er av alle omtala som ein staut og grei ungdom. Både for kjende og kjære var det vanskeleg og forsona seg med at Reidar var borte for alltid, og vona heldt seg ei tid. Det var ikkje til å forstå at ein livsfrisk, ungdom kunne rivast bort på denne måten, slik som mangt av det som hendte i krigs åra var noko uvant som vi berre tungt fekk til å fatta. Men Reidar er borte. Då han var på tur nordover siste gongen, møtte han ein kamerat på kaia i Trondheim. Han sa: «Eg gir meg ei veke i tillegg til permisjonen. Gjer det du og. Reis heim og kom att om 8 dagar!» Men Reidar reiste nordover. Han var i fedrelandet si tjeneste og gjorde si plikt. Signe være minnet!
Radioapparat.
Radioapparata vart inndregne 3/9-1941. Dei vart lagra på «Trønderfrukt» og hos handelsmann Ertzgaard. I juni 1944 vart dei henta av tyskarane. Nokon grunn for dette vart ikkje oppgjeve. Ein hadde greie på at desse hadde ulovlege apparat. Per Kjølmoen, Pål Ystad, Odd Løseth, Sivert I Berg, Nils Rødjer, Aksel Røflo, Paul Fagervik, Toralf Gundersen, Hildor Glimstad, Odd Lorås, John J. Roel.
Svarthandel.
Diverre var det ein og annan som for vinnings skuld ikkje heldt seg for god til å handla med tyskarane. Men til ros for Rørbyggene vil ein sei a at desse var få, og at det store fleirtall heldt grei line på denne måten og.
Heimefront og hjelp
til flyktningar
Det har ikkje vori råd å få opplysningar frå dei som var med, men ein kjenner til at det var ei gruppe av heimefront her som sto i kontakt med Ogndal (Harald Larsen). Likeeins var det ein kontaktmann her for hjelp til flyktningar. Fleire rørbygger var losar og hjelpte folk over grensa. Flyktningane kom helst frå Fosenhalvøya over Inderøy, eller og med jernbanen.
Det er i
ettertid
notert
noen
navn
her etter samtale
med
noen av aktørene.
Fly
i Hyllbukta.
Eit fly
fall
ned
i Hyllbukta
(1944).
Det
kom
over
stasjonen
og
kom så vidt
over brygga
hos Einar
Austad.
Det
gjekk
så ned
i sjøen
omtrent
ute ved
Fjordagrunnen.
To andre
fly,
som var ilag
med
ulykkesflyet,
tok til
å krinsa
over bukta og
slepte
ned
lyssignal.
Dette bergingsarbeidet vart til hjelp for Helge Stubbe etter at broren, Trygve Stubbe, hadde rømt til Sverige. Helge slapp da arrestasjon, medan Marius Roel, far til Hallbjørn Roel.sorn rømde saman med Trygve, vart arrestert og var fange i lang tid.
Varemangel.
Forsyningsnemnda
hadde
kontor
i
gangen
på
stasjonen
i ca.
14 dagar
(til
stasjonsarbeidet
kom igang
att).
Butikken
måtte alt
frå
første
dag
betala varene
på
forskot
hos grosserarane.
Det var visstnok ingen som evakuerte på Røra 9. april. Folk var lama. Mest trist var det 11. april, da det kom ny mobiliseringsordre. Uvissa kom folk meir inn på livet ved dette. Denne dagen vart det ein del som evakuerte. Det vart evakuert m.a. til Volhaugen, Røflo, Lundsaunet, Lekset, Fines, Y stad, Nordberg, Gavl.
Det forekom ein
del
nervøsitet.
Det
hende
folk tok med berre
eit par hoser.
Blockstelle 5. Ordninga med blockstelle tok til frå 19.11.-44. Då kom ein underoffiser (tysk) til lærarbustaden og visstnok på same tid, 2 menige som budde i garderoben i Folkets hus. Heile Folkets hus vart rekvirert til bruk i påkomande tilfelle, men vart ikkje nytta.
Dette Blockstelle
hadde
å gjera
med troppane
som kom
i retrett
fra
Finland
og
Finnmark.
Dei hadde ein vippebom over
riksvegen
ved
jarnbaneovergangen.
Næraste
blockstelle
nordafor
var
Mære,
og
sørafor
var
det
Verdal.
Dei
tok telefonapparatet
i lærarbustaden
og
flytta
det på
loftet
og
kopla
det
til
rikstelefonlina
til
Verdal.
Sjef
det meste
av tida
var
ein noko
eldre
sudettyskar
Hendurfer.
Olaf Berg på Øvre Berg og Arne Røske på Øvre Røskje, vart 2. påskedag 1945 tvinga til å vera med og køyra forspenn heimafrå og utover; men dei oppnådde å få snu då avdelinga rasta nedom Asphaug skole. Blockstelle 5 vart nedlagt våren 1945, ei tid før kapitulasjonen.
Røra skole (Asphaug) Undervisninga ved skolen stansa 9. april 1940. Det vart ikkje meir skole den våren. Lærarinna, frk. Røflo, heldt nokre dagar handarbeid med gjentene i avgangsklassen. Dei fekk halda til i stua hos Laura Brandsegg frå Rognli, for tyskarane hadde skolen. 7. mai døydde skulestyrar Ivar Grande. 9. april høvde det så til at han var i Trondheim for å søkje lækjar. Det var hjarte som var veikt. Han kom på den måten brått opp i uvissa og uroa der. Heime på Røra kom han rett opp i mobiliseringa og ståket der. Det er ikkje urimeleg at dette hadde sitt å seia for at han døydde så brått. Han flytta til Stein og seinare til Røflo, der han var då han døydde. Han var ein fin personlegdom, med ein djup kjærleik til folk og fedreland. Alle motgangar og vonbrot for Noreg etter 9. april verka difor, etter det folk som stod Grande nær sa, sterkt på han. Som lærar etter Ivar Grande vart 16. august 1940 tilsett Asmund Solberg frå Inderøy. Lærarar ved Røra skole i krigstida vart såleis: Anne Røflo, Odd Lorås og Asmund Solberg. Av militære styrkar vart skolen nytta slik: Norsk militær nytta skolen natt til 10. april 1940
Engelsk
militær
nytta
skolen
frå
natt til
18.
april
til
dei
reiste
21.
april
1940. Tysk militær nytta skolen 22. mai til 25. mai. Tysk militær nytta skolen 29. mai til 6. juli. Skolen vart i 1944 rekvirert for manøver 17. mars kl. 13.00 til 18. mars om morgonen. Vart visstnok ikkje nytta; men det var opphald med undervisninga av denne grunnen 18. mars. Vinteren 1941-42 var her som dei fleste andre stader ein dårleg arbeidsvinter for skolen. Skolen hadde fylgjande opphald i undervisninga:
Opphald
for meslingane
17/1
- 9/2.
20. mars 1942 vart Asmund Solberg arrestert av lensmannen i Inderøy, ført til Steinkjer politi-kammer og seinare, same dagen, til Falstad konsentrasjonslæger og overgjeven til tyskarane. Om opphaldet på Falstad kan ein visa til bøker om emnet, t.d. Olav Hoprekstad: Frå lærarstriden, Eides forlag, Bergen 1946. Solberg kom heim att 25. april 1942. Av politisk påtrykk på skolen i krigen kan ein ikkje nemna noko, når ein tek unna nokre krav om flagging, og eit par innkallingar til møte, som ikkje vart etterkomme. Arbeidet i skolestyret og samarbeidet med skolen gjekk utan store skaking ar heile tida. N.S.-krav og skrifter av ymse slag som kom, vart anten lagde til side av formennene eller av skolen.
Skolen
hadde
difor
ei tolleg
bra arbeidstid,
når
ein tek
unna
vinteren
1941- 42. Under
Anders
Austad
si
formannstid
før
jul 1943 vart
det
vedteki
å
skipa
eit utvida
kvelds-skolekurs,
Kurset
kom
i gang
over nyår
og gjekk
etter
planen.
Det vart og skipa stuttare kvelds-skolekurs, og det var arbeidet noko med planar for nytt skolebygg.
Kyrkjelivet
på Røra
i okkupasjonstida. Det vart messefall i Salberg 23/1 1940 da bygdene herinne fekk kjenning av storkrigen. Tyskarane for gjennom Røra nordetter måndag 24/4. Men seinare fekk kyrkjelivet gå sin gang heilt fram til folket fylte Salbergkyrkja helgetorsdag 10/5 -45 for å takka Gud for freden som var komen til landet. Da krigen kom hit, var klokkaren på Røra - Ivar Grande - alvorleg sjuk og var difor reist til Trondheim. Han kom heim midt under mobiliseringa på Røra og fann heimen sin fylt med militær. Alt dette vart for mykje for han. Han døydde kort tid etter. Grande var ein mykje betrodd mann. Han hadde m.a. vore medlem av skonerådet i alle år. Arbeidet gjekk sin gang fram til våren 1942 da krisa mellom stat og kyrkje vart akutt. I februar la alle bispane ned embeta sine. Melding om dette vart lese frå preikestolane. 11. mars 42 hadde soknerådene frå heile prestegjeldet sammøte på Li prestegard. Røra sokneråd møtte ikkje fulltallig. Men fleirtallet i rådet gjorde dette vedtaket etter drøfting med soknerådslemer i Inderøy og Sandvollan: «Røra sokneråd som kjenner til biskopane sitt skriv til Kyrkjedepartementet 24/2 seier seg samd i det syn på kyrkjelyden og prestane sin rett og plikt som bispane der held fram. Soknerådet veit og om den fråsegna som kyrkjelyden sine prestar har sendt K.departementet 6. og 8. mars og vil segja at det i full tillit står saman med prestane sine som etter vårt syn har handla i fullt samsvar med kyrkja si tru og vedkjenning. Vi ser likeeins biskop Johan Støren som vår rette kyrkjelege tilsynsmann. N.e. Bonnevie, Einar 1. Austad, Elling Nyborg, Julie Salberg.»
20. mars
vart
den
nye
lærar
og klokkar
på
Røra,
Asmund
Solberg,
arrestert
i samband
med
læraraksjonen.
Han
satt
på
Falstad
til
25/4
s.å.
I den
tida
var det
messe
i
Salberg
- utan
klokkar.
Folk fekk greia på dette. Det gjorde sterkt inntrykk og då prostane i tida kring påske ga melding om embetsnedlegginga var det stort oppmøte til gudstenestene. Formennene i misjonslaga, kr. ungdomslag og indremisjonslag på Røra sende felles brev til båe prestane og sa seg samde i det dei hadde gjort. Trugsmåla mot prestane frå N.S.-styremaktene vart ikkje sette i verk her i prestegjeldet. Prestane fekk bu på prestegardane sine under heile krigen - under noko vanskelegare økonomiske kår. Då dei ikkje kunne ta imot løn, var det spørsmål om folket ville betala dei for arbeidet. Rørbyggene tok på seg sin part og meir enn det. Dei var svært gavmilde. Det synte seg på fleire måtar i «nødens stund» at folk var glade i kyrkja si og heldt fast på henne. Dei var interesserte i dei skriv som kyrkjeleiinga sende ut. «Hyrdebrevet» som bispane sende ut våren 1941 og som politiet la beslag på, kom illegalt ut mellom folk på Røra så fleire fekk lesa det. Etter 8/4 -42 kunne kyrkja ikkje lysa til ekteskap for folk eller gjøre den juridisk bindande vigsel, men gje kyrkjeleg signing til dei som var borgerleg vigde. Det synte seg at alle som gifta seg på Røra ville ha denne. Okkupasjonsmakta var ute etter kyrkjeklokkene i landet for å få tak i metallet. Det var ei tid frykt for at dei gamle klokkene i Salberg skulle fara sin veg. Det vart Gudskjelov ikkje så. N.S.-styret freista å få «nyordna» soknerådet her i bygda og. Men det lukkast ikkje. Det soknerådet som var vald føre krigen stod i til nyvalet i desember 1945. Det var jamnast godt oppmøte til gudstenesta i Salberg. Bedehuset var våren 1940 og frå 14.9.-43 til krigen slutta tatt i bruk av tyskarane. - Ein messesøndag vil mange serleg minnas: Søndagen 28. februar 1943 då den førre soknepresten til Inderøy, dr. Halvdan Freihow, heldt messe. Han var forvist frå Telemark til Senja og gjorde stans i sitt gamle prestegjeld. Den dagen var Salberg-kyrkja altfor lita. Ein torer ikkje seia noko om kva kyrkjelivet hadde å bety for folk i krigstida. Men det gjekk fram at storparten av folket var glade fordi «Fedrane kyrkja i Norigs land» var der.
Mobiliserte våren 1940.
Nokre andre møtte og, men av ymse grunnar vende dei heim att.
Dette stoffet er hentet fra årboka Eynni Idri, utgitt av Inderøy Museum og Historielag i 1995.
Som det står i innledninga er dette stoff som ble samla inn, fra de som ble berørt av krigen 1940-1945, og overlevert Formannskapet i Røra kommune. Stoffet var håndskrevet og samla i ett hefte. Dette heftet er scannet, og du kan lese fra heftet lenger ned.
TYSK FLY STYRTET PÅ HYLLBUKTA.
Takk til Iver Indgul som har bidratt med dette avisutklippet. |
||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||||
|