UTFLØTTA RØRBYGG

Frida Westrum Værnes vokste opp i Krokmarka. Hun flytet ut og levde det meste av sitt liv i Frei, ved Kristiansund.

En eller annen gang på 1980 tallet ble hun interjuvet av Jakob Skarstein, i programmet "Middags stunden" på NRK. Opptaket av interjuvet ble tilgjengelig i 2024, og Du kan høre det her.

Ett innlegg i gjesteboka, fra en utfløtta Rørbygg Wenche Haug, er grunn til denne nye sia. Innlegget gjaldt ett gammelt bilde fra Børgin. Etter hvert kom spørsmålet, hvem er denne Wenche? Har hun trådt sine barnesko ved Børgin?

Svaret fra Wenche resulterte denne nye sia, hvor alle UTFLØTTA RØRBYGG inviteres til å komme med sitt bidrag!

Når jeg leser på Rørsia, og ser på gamle bilder så dukker det opp et bilde av Næssgården. Og det skrives om Bautasteinen. Jeg har min egen lille historie om Bautasteinen. Men nå som dagene kan brukes til det som måtte falle seg inn for en AFPér/pensjonist så ble det til at jeg googlet for å få den «ekte sannheten». Og «sannheten» om Bautasteinen er en «stoooor» og omfattende historie. Og det visste ikke jeg den gang jeg var barn.

Men jeg husker godt at vi som barn var i dette omårdet og leita etter en skatt. Men vi konsentrerte leitinga i ei løe på venstre side av veien, litt nærmere gården. Vi leita og vi leita, men kraniene av døde dyr som lå inne i løa var så skremmende at vi kom litt til kort i leitinga og redselen tok oss. Og da var det å spurte gjennom skogen og nedover lia til de trygge og hjemlige traktene ... nemme Børgin.

Historien vi ble fortalt, av en gammel gammel mann med hest og kjerre som stoppet opp ved Bautasteinen, var at det var en gammel gammel mann med hest og kjerre som hadde veltet der. Begge omkom. Og de ble begge gravlagt der ... men den gamle mannen som fortalte oss historien ... hmmmm ... hvem var han, det vet jeg ikke.

Jo det stemmer, jeg er Wenche Berg, f 1951. Datter av Halldis og Bjarne Berg, og den yngste i barnerekka. Jeg levde mine første åtte barneår nemme Børgin. Bodde i huset øverst oppe ved skogkanten rett opp for Storskjæret. Huset er der fortsatt, men naturen er godt igang med å hente det tilbake. Så en vakker dag er det bare noen murstein igjen.

Huset hadde kjøkken, stue, ett soverom, kjeller, og så vidt innlagt vann og utedo, og var «stort nok» for familiens seks personer. Det hadde også «plass» til gjester for overnatting over litt tid.

Livet nemme Børgin kan ikke forklares med annet enn sorgfritt. Vi var frie, vi leika i skog og mark, i fjæresteinene, og på leiret. Fanga ål og krabber, fugleunger og kattunger. Vi prøvde også å fange de søte små måsungene. Men måsungene greide vi aldri å komme i nærheten av. Da kom både måsemor og måsefar stupende i hodene på oss. Det var den gangen måsen bodde ved sjøen og levde av havets delikatesser. Det var aldri en grytidlig sommer morgen uten måkeskrik over Børgin-landet.

På gården Hølmin var jeg fast gjest. Jeg var så glad i Blakken og Svarten og måtte se til de stadig vekk. Og særlig Blakken, som på en måte var min, syntes jeg. Folkene på gården var alltid tålmodige med min tilstedeværelse. Og jeg hang etter overalt der det var noe som foregikk. Og spesielt der hestene var en del av arbeidsstokken, enten det skulle kjøres tømmer fra skogen eller annet arbeid ute på jordene. Jeg var der også da hodene på hønene skulle av. Ja tenk det. Jeg var ikke forberedt på hvilket syn som var i vente da hønene ble samlet rundt hoggestabben. Å stå der å se at hønene flakset hodeløse rundt på tunet, ja det var ganske så uvirkelig. Jeg tror kanskje ikke det var meningen at jeg skulle være tilstede, for jeg stod på hjørnet av uthuset og tittet frem. Men selv som barn har man vel evnen til å tenke at dette er vel akkurat som det skal være, tross den uvirkelige opplevelsen.

Husker også godt gårdens gamlefar. Han humret godt i det hvite skjegget sitt da jeg satte meg fast i strømgjerdet med begge hender. Min søster fikk meg løs fra gjerdet. Jeg husker også godt da han var død og ble kjørt til Salberg kirke og gravsted. Hest og kjerre, med kista på det åpne kjerreplanet. Det var så skremmende. Men tittet så vidt frem mellom sprikende fingre. Døden var sånn helt plutselig blitt så nær, så uvirkelig ... dødsangsten bredte seg som i et mørkt slør. Men barn har som oftest gode foreldre, og mor klarte på et eller annet vis å få meg til å tro, uten å si det direkte, å lure meg til å tro at jeg var udødelig enn så lenge. Og den dystre dødsangsten forsvant.

Verden var så liten den gangen. Da jeg startet i 1. klasse kjente jeg ikke mange av de jeg gikk i klasse med, bortsett fra Karin Mentsen som jeg hadde truffet en gang eller to før oppstart. Lornts Olav Johnsen og Egil Holmsve kjente jeg, de er også født og oppvokst nemme Børgin. Lornts og meg var hverandres trofaste lekekamerater.

Livet ble fort noe annet da vi flytta til Røra, i 1959. Nye og andre utfordringer. Biltrafikk var vi ikke mye vante med fra Børgin. Det var stort sett Ola Langennji som kjørte sine daglige turer i drosjen sin. Vi var vant med å se han langs veien, og han var vant med oss.

Men vi tok utfordringene. Nå var det ingen måsunger å prøve seg på. Men vi peilet oss inn på sjurungene høyt oppe i grantrærne. Klatret opp og hentet ned små fjærløse hjelpeløse sjurunger som vi hadde gode intensjoner om å ta godt vare på og redde fra et utrygt reir langt oppe i en tretopp. Men stakkars ... de døde fra oss, dessverre.

Nå skal det også sies at foreldre ofte oppdro sine førstefødte med tanke på naturlig videreføring til de neste i rekkene. At de yngre i barneflokkene ikke alltid fikk repetert det de eldste fikk som sin selvfølgelige opplæring, var ikke så stort et tema.

Nå hadde vi plutselig myra rett utenfor hjemmet vårt, ingen sjø. Men der var det også et og annet gøy å finne på. For å komme seg til myra var det først å løpe tvers over rv50, og så se seg for litt til høyre og venstre før vi krysset jernbanesporet. Det gikk alltid bra. Vi ble også fort kjent med togtidene. Vi visste også å lytte på jernbanesporet for å høre om det kom tog.

Vi hoppet over de dype og rette grøftene på myra. Og vi lekte også Tarzan og Jane. Vi slynget oss i et tau med stor knute i enden, som var hengt fast oppe et høyt tre. En trestamme lagt på tvers i to andre trestammer. Vi klatret opp, tok tak i tauet og satte oss på knuten, tok sats og sparket ifra og slynget oss i vei med de høyeste Tarzan-hylene man kunne tenke seg. Og så hadde vi selvfølgelig den bratte bakken ved siden av huset. Der stod vi på ski, rett ned, og rett over veien (rv 50). Det som var viktig, var at den som hadde rent ned bakken først, måtte sørge for å sjekke om veien var klar for biler før neste satte utfor. Det gikk alltid bra det også.

Aktivitetene var mange. Badminton og fotball, for ikke å snakke om å leke gjemsel. Å herregud ... vi kunne gjemme oss over hele bygda, men vi fant alltid hverandre igjen.

Og å hoppe i høyet på Berg gård, det var tider det. Gode opplevelser og en herlig historie i seg selv. Familien på gården hadde gode holdninger overfor sine medmennesker og spesielt opptatt av at ungdommene skulle trives å ha det bra.

For ikke å glemme Yngres-samlingene på bedehuset. Ærlig talt, det er ikke bedestundene som har lagt seg på minnet, men samlingene i seg selv, og allsangen. Det var ikke så mye av organiserte ungdoms-samlinger i den tiden, så dette var vel det nærmeste vi kom av det slaget.

Vi rigget oss også godt tilrette i veikanten for å skrive bilnummer. Det var trivelige stunder. Stor jubel da vi fikk store fangster i notisboka. Tungt nedlessa utenlandske biler, på vei til Nordkapp kanskje. Busser med ungdommer på tur. Vi kunne høre jubelen fra bussene. Og tenk ... du skulle ha sett det ... alle de små lappene som føyket etter bussene da ungdommene kastet ut sine navnelapper i håp om å få en brevvenn eller kanskje også en hjertevenn. Det var den gangs dataverden det.

Innimellom all aktivitet var vi, så vidt det var, innom dørene hjemme for å få oss litt mat og søvn og hvile.

Og ferie? Hva var det? Jo da, enkelt forklart, det var fri fra skolen. Hele dagen, fra morgen til kveld til disposisjon.

Årene gikk, syv år på barneskolen på Røra, og to år på framhaldsskolen på Inderøya så var jeg klar for arbeidslivet, i mitt 16. år. Men arbeidsplasser var ikke å finne i bygda eller i kommunen. Men det var med både spenning og forventninger jeg pakket små eiendeler og litt klær for å reise fra barndomshjemmet og ut i den store verden for å arbeide og bo.

Mange slags tanker føyk igjennom hodet. Men at jeg hadde røtter i mitt oppvekst-sted, det visste jeg antageligvis ingen ting om. Heller ikke at jeg startet på noe jeg ikke visste resultatet av. Men nå vet jeg det, at røttene hele tiden bandt meg til oppvekst-stedet i tillegg til min familie. At jeg mistet noe underveis kan jeg trygt bekrefte i dag.

Men jeg fikk noe også. Jeg fikk frihet til utfoldelse uten røttenes grep. Uten røttenes tilstedeværelse har jeg måttet være fullt ut bevisst på egne handlinger og gjøremål. For er man en utflytter, så er man også en innflytter. Jeg kan per i dag, altså nå i ettertid tydelig se at det å være innflytter speiler ens mangel på røtter. Det sies at, for å være en ekte innbygger et sted, bygd, kommune, kreves det fire generasjoners botid.

Fire generasjoners botid er veldig mye. Men skal røttene gro dypt, ja så har jeg forståelse for tidsperspektivet. Mine foreldre var også innflyttere. Min far ikke så langt, vi kunne se over til hans barndomshjem i Lorvika. Men min mor var ekte innflytter, fra Vallersund på Fosenhalvøya.

Jeg skjønner, ut fra min lille statistiske utredning, at mine røtter nemme Børgin grodde i et rasende tempo. Røttene klorte seg fast på kun åtte års botid. Så for min del trengtes det ikke fire generasjoner for at jeg skulle føle meg som ekte Børgin-Rørbygg.

Jeg bor nå på Ås i Akershus. Har det godt og trives veldig godt. Men mange tanker går tilbake til de hjemlige trakter, og særlig nemme Børgin. Det er liksom der min barndoms grønne dal er. Må som oftest bortom der når jeg er hjemmom.

Og om du vil, kan jeg, en annen gang, fortelle om hvorfor og hvordan jeg kom til Ås, og siden blitt her. De fleste som flytter over kommune- og fylkesgrenser flytter som oftest på grunn av at de finner kjærligheten. Men ikke i mitt tilfelle. Men det er som sagt en annen historie.

Jeg følger med litt på både Rørsia og på Inderøysia. Godt å ha litt kontakt tilbake til sine røtter. Det blir sånn hele livet liksom, at derifra en kommer er dit tankene ofte går.

En god fortelling om det å være ung på 1950 tallet. Dette vekker mange gamle minner om aktive unger som brukte nærmiljøet for som det var, hvor vi møttes utendørs for leik og spennende oppdagelses turer i skog og mark. Og ikke minst på gårdene i nabolaget, hvor opplevesene nærmest sto i kø!

Har noen lurt på hvor det ble av meg etter endt framhaldsskole i 1966?

Ikke? Nei, jeg skjønner. Jeg så meg heller ikke så ofte tilbake over skulderen i den tiden. Det var så mye annet å fokusere på.

Men kort fortalt, jeg har bodd i Ås i Akershus, sør for Oslo siden 1974. Men aller først reiste jeg til Vestby, nabokommunen til Ås. Der jeg hadde fått meg jobb på en systue. Men etter en tid byttet jeg jobb, nå innen eldre omsorgen, og det ble til at jeg jobbet i eldre omsorgen mange år, og tok etter hvert hjelpepleierutdanningen. Men etter en god del år i yrket møtte jeg den såkalte veggen. Det ble omskolering, nå innen kontor- og data. Og det jobbet jeg med til jeg gikk av på AFP som 62-åring.

Men tilbake til begynnelsen, etter at jeg hadde reist fra Røra. Jeg giftet meg tidlig, fikk ett barn, men ble også veldig tidlig skilt. Så alenemor var mitt lodd i livets mange år. Jeg traff Ivar i 2007, vi giftet oss, solgte hver våre hjem og kjøpte vår felles bolig, også i Ås. Og det er her vi er nå.

Da har du vel heller ikke noen gang lurt på hvorfor og og hvordan jeg kom til Ås? Nei!

Jeg kom til Ås på litt forunderlig vis. Etter skilsmissen prøvde jeg først å slå rot i min hjembygd Røra i Trøndelag, der min nærmeste familie var, men klarte ikke å finne roen. Pakket så kofferten med det nødvendigste for meg og min sønn og satte oss på fly fra Værnes til Fornebu. Min tanke var å ta toget sørover fra Oslo og gå av på en eller annen stasjon innen det kom til Vestby. I Vestby var skilsmissen forankret. På toget jobbet mine tanker omhyggelig rundt hvert et stoppested langs turen. Jeg hadde ikke tilhørighet til noen av stedene, så jeg ble sittende i «ro og mak» og vente på rett sted å gå av. Siste stopp før Vestby var Ås. Ja vel, da var det ikke annet å gjøre enn å samle seg sammen å gå av toget.

Ås stasjon 2018.

Og plutselig stod jeg der, på Ås stasjon, med mitt lille barn hånden og med en tanke i hodet …. her må det da være mulig å få seg en jobb og et sted å bo. Nyskilt, uten jobb, uten et sted å bo, uten møbler og annet inventar. Uten førerkort og uten bil.

Hva gjør man så? Planen hadde fungert så langt. Neste steg, var å gå i en eller annen retning for å se etter muligheter. Jeg gikk til høyre fra stasjonen, og så til høyre igjen i neste kryss. Over jernbanen og videre bortover veien. Jeg kom til noe som lignet på en institusjon og gikk inn porten og inn på tunet. Og der var det, som jeg tenkte, en institusjon. Jeg ringte på og ba om å få snakke med bestyrer. Og etter samtalen med bestyrer hadde jeg fått både jobb og en bitte liten møblert hybel. Med full kost for oss begge. Ås private pleiehjem. Vaskejobb og øyeblikkelig tiltredelse.

Ås private pleiehjem ca. 1980 og 2018.

Men hadde jeg barnehageplass? Nei da. Hva jeg gjorde? Jo, den lille gutten var med sin mor på jobb, selvfølgelig. Det var ikke annet å gjøre. Om lykken var stor? Nei. Men dette var starten på min tilværelse i Ås. En tilværelse som alltid har vært god.

Å gå på jobb med en liten gutt er ikke alltid like fair hverken for mor, barn, eller de en jobber sammen med. Men lillegutt ble utstyrt med sin egen lille bøtte med vann. Og han vasket. En skal ikke tro at det er like lett for å alle og enhver å akseptere at en liten gutt, med sin egen vaskebøtte fyker rundt om kring. Så en eller annen hadde nok kommet på den tanken at gutten i stedet kunne ha glede av å være sammen med andre barn i en barnehage. For barnehageplass ble det. Plassen dukket opp fra intet, sett fra mitt synspunkt.

Jeg hadde så vidt startet med noen kjøretimer. Det ville jeg nå fullføre for å få førerkort. Tok noen timer til, teorikurs, oppkjøring og førerkort.

Med jobb, inntekt, barnehageplass, kost og losji, og førerkort kunne jeg nå kjøpe bil. Å hjelpes meg ... min første bil en Volkswagen, en gammel boble. En helt ny verden åpenbarte seg. Kunne reise til stranda etter endt arbeidsdag, kunne reise til venner, og kunne reise på ferie (alltid til Røra i Trøndelag).

Og med jobb og inntekt, barnehageplass, kost og losji, og førerkort og bil, fikk jeg også mulighet til å leie leilighet. Så innen ett år på Ås følte jeg en god og fin tilhørighet og et stabilt fotfeste.

Hilsen Wenche Haug

ROS og Roser til Wenche, som må være ei jente med mere "bein i nassin" enn de fleste! Nok ein gång TAKK Wenche, og nå spør vi oss selv: Har Wenche mer hun vil dele med oss?

Håper DU, utfløtta Rørbygg, blir inspirert og tar ett blikk bakover i tid, og deler dine tanker om tiden du bodde på Røra, og kanskje litt om livet du har levd fram til nå!

Om Kåre Ålberg kan benevnes "Utfløtta Rørbygg" får så vårrå, mænn i de henn innlægge, om ny E6, e de så mang tanka om "Gammeltia" på Røra, att ein kainn få ferståels om att røttene har ett feste på Røra.